BAKLENGS INN I LIVET

Anna hadde gått noen dager over termindatoen, og var ganske sikker på å gå flere måneder over tiden. Sliten og lei etter en intens varmeperiode virket det vel som om denne lillesøstra aldri skulle komme ut, men likevel; en lørdag ettermiddag begynte hun å kjenne at noe var annerledes. Jeg var på telttur med familie og venner langt inni skogen da meldingen tikket inn om at jeg burde forberede meg på fødsel den natten. Og sant nok, klokken ett kom det ny beskjed fra Anna om at det hadde tatt seg opp og at vannet hadde gått. Jeg tenkte med en gang at dette rekker jeg ikke, siden det ofte kan gå fort i fødsel nummer to, og siden vannet allerede hadde gått, men jeg la i vei med godt mot. Sommernatten var tung av tordenvær, og på vei mot Tønsberg kjørte jeg gjennom noen alvorlige regnskyll. Tenk å bli født i et sånt vær! Dette blir litt av ei dame, tenkte jeg - lillesøsteren som var så heldig å få komme til Anna, Gabriel, Hedda og Devin. 

Jeg svingte inn foran fødehuset, været var mye klarere ved kysten og det var en ordentlig fin sommernatt. Jeg ble møtt av jordmødrene Cathrine og Bippi som selv akkurat hadde kommet, og sammen tuslet vi forsiktig inn. Dette var en planlagt hjemmefødsel. Fødselen var fint i gang, og den sterke mammaen jobbet seg godt gjennom riene. I pausene var det rom for latter og småsnakk, og stemningen var lett og fin. 

Daggry kom, lille Hedda våknet og ville være med og hjelpe til: Små barnehender som strøk mamma på rygg og i håret, og fortalte lillesøster at nå var det på tide å komme ut. Nydelig, nært og trygt - akkurat slik en hjemmefødsel skal være.

Dessverre gikk ikke ting slik Anna og Gabriel hadde drømt om, og hjemmefødselen måtte vike for en tur på sykehuset. Til tross for sterke rier, gikk det sakte fremover, og en snikende mistanke hadde festet seg hos jordmødrene: Kunne det være at baby lå i seteleie?

Etter en liten stund på sykehuset ble mistanken bekreftet. Baby lå med rompa først. En sliten mamma fikk epidural - her måtte det hentes inn krefter til det siste løpet. Roen senket seg på fødestuen, og etter en liten høneblund og en god del flere rier, var det klart for å møte det lille vidunderet. Anna var rolig og trygg. En liten rompe kom til syne, og tre press senere og etter litt lirking for å forløse hodet, var lille Saga født. Hun var slapp og hvit til å begynne med, men etter noen minutter med barnelegen kom hun inn igjen, rosa og sprell levende. Endelig i mål! Endelig babylukt og den aller mykeste huden, endelig kunne tårene komme, de som er av glede og lettelse og stolthet. For en bragd. Jeg bøyer meg i støvet for fødekraft, mot og styrke. Velkommen til verden, nydelige Saga!

(klikk på bildet for å komme til neste/ click on the image to go to the next)


Anna was a few days overdue, and had lost faith that baby would ever come out - tired and heavy after a long heat period. But then, one afternoon, she felt something had changed. She notified me - I was out in the woods camping with friends and family, so I prepared to leave. An hour after midnight, I received a text saying the rushes were picking up and that her waters had broken, and I feared I might not make it in time. Birth number two can be quick. I drove south through heavy showers and loud thunderstorms, and thought about being born on a night like this. She's going to be a fierce one, I thought - this little one who was so lucky to have picked Anna, Gabriel, Hedda and Devin to be her family.

I parked in front of their house, and was greeted by midwives Cathrine and Bippi, as this was a planned home birth. We quietly entered, the birth was well established, and mama was strong, working well with her labour. The mood was good, the atmosphere light.

Dawn broke, and little Hedda woke up to help her mama out: Stroking her hair and back, whispering to the baby that it's time to come out now. Lovely and intimate - just like a home birth should be.

Sadly things didn't go as Anna and Gabriel had hoped, and the home birth had to give way for a trip to the hospital. In spite of strong rushes, the birth didn't progress much, and a sneaking suspicion arose with the midwives: Could this baby be breech?

After a little while at the hospital, the suspicion was confirmed: Baby was bottom first. An exhausted mama was given epidural, and we all had a little sleep to gather strength for that last part of the marathon. After a nap and a few more rushes to open up completely, Anna was ready to push her baby out. She was so calm and collected, so grounded, it was amazing to watch. A tiny little bum came out, and three pushes later and after a bit of toggling to deliver her head, beautiful little Saga was born. She was a bit shocked and white to start with, but after a few minutes with the paediatrician she was brought back in, all pink and completely alive. Finally there! Finally that lovely baby smell, the sense of the softest skin, finally room for those tears of joy and relief and pride. What an accomplishment. I bow to the power of birth, to courage and strength. Welcome earthside, beautiful Saga!


Se også