Braveheart.

Man får ofte høre at fødsel er forbundet med risiko, at det er skummelt og farlig. Som førstegangsgravid fikk jeg iallefall servert en hel rekke av skrekkhistorier om alt som kan gå galt. Det krever sin kvinne å stå støtt i den strømmen av inntrykk og "velmenende råd", og det ironiske er at - ja, selv om fødsel er en stor begivenhet, både for kropp og sjel - så er det også noe vi er skapt for og som aller helst går bra. Med det rette støtteapparatet, med de rette omgivelsene og en grunnleggende følelse av trygghet, er det absolutt størst sjanse for at en fødsel forløper helt naturlig og fint. Så er det opp til alle stemmene rundt kvinnen å skape de beste vekstvilkår for hennes trygghet og frihet i fødselen, og for henne å beskytte seg mot alle skrekkhistoriene.

Men så er det jo noen ganger hvor det faktisk er noen røde flagg som vaier litt ekstra når en kvinne skal bli mamma, hvor det er en reell risiko involvert, og hvor hun må grave ekstra dypt for å finne sin trygghet i det hele. Kine er en av dem. Hun har en medfødt hjertefeil. Hun burde egentlig ikke bli gravid, sa legene. Men så ble hun det likevel, og da startet en reise frem mot hennes fødsel, mot en opplevelse hun så gjerne ville være med å forme så mye hun kunne. Med så lite innblanding og overvåkning som mulig, med så lite sykehusatmosfære som mulig. Kine er nok en av dem som aller helst ville ha født hjemme, men det var utelukket. Rikshospitalet var eneste alternativ. Vi snakket mye om det; hvordan hun kunne gjøre opplevelsen så mye sin egen som mulig. Avvente med overvåkning så langt det var forsvarlig var én måte. Egne klær, egen musikk, valg av fødestilling, så mye bevegelighet som mulig. Nærhet til de hun valgte å ha med seg; kjæresten Trym, meg som doula og fotograf, og svigermor som tålmodig ventet rett i nærheten. Et godt fødebrev som nøye forklarte helsepersonellet hvordan hun ville ha det - og hvordan hun ikke ville ha det. Alle disse tingene gjorde at hun kunne ha tro på at fødselen ville bli trygg og fin og at hennes behov ville bli ivaretatt. I tillegg var det en stor trygghet at kroppen og hjertet hennes tålte veldig godt å være gravid, så alt la til rette for at hun også skulle tåle fødselen godt.

De siste ukene av svangerskapet ble hun fulgt ekstra tett opp, spesielt fordi babyen i magen ikke vokste så mye. Hennes hjertemedisiner hadde nok skyld i dette, så etter nøye vurdering, ble det avgjort at fødselen skulle settes i gang 13 dager før termin. Babyen hadde det fint, var aktiv og viste alle tegn til trivsel, men var liten. En tropevarm ettermiddag i slutten av mai kjørte jeg derfor inn til Riksen for å være sammen med Kine og Trym og ønske babyen deres velkommen. 
En ting som gjorde så inntrykk på meg hele veien gjennom Kines svangerskap, var hvor utrolig modig og glad og avslappet hun er. Jeg har levd med dødsdommen siden jeg var liten, sa hun til meg - og da ble det så tydelig for meg. Hun lever livet til det fulle. Som vi alle burde gjøre - men fordi vi tar livet for gitt, fordi vi er så trygge på at vi blir ivaretatt og skal få bli gamle, så glemmer vi å smake og lukte og absorbere livet i alle dets farger. Sløve og bortskjemte på livet, på helse og velferd, utsetter vi den ekte, dype livsgleden til senere. De som har hatt hjertefeilen i Kines familie har ikke fått bli gamle - pappaen til Kine døde på Rikshospitalet, han ble 63 år. Hun har ikke tid til å holde igjen - hun lever
Motet og gleden og humoren og takknemligheten var der gjennom hele fødselen. Kine og Trym er et helt vidunderlig par, som lyser kjærlighet og nærhet og som det er så fint å være rundt. Det var latter og tårer, beinhardt arbeid og dyp lettelse, fjas og alvor, det var hele pakka. Og Kine fikk føde som hun ønsket, hun fikk være seg selv og ikke pasient, og hun fikk ta imot lille Alvar selv da han kom ut til denne verden. Hun tok imot ham og løftet ham opp på hjertet sitt; et hjerte som ikke feiler noenting, som har plass til all verdens kjærlighet.

Jeg er dypt takknemlig for at jeg fikk være med dere og for at jeg får lov til å bære med meg disse minnene i mitt hjerte, i mitt liv. 


Ps. Jeg understreker at bildene er publisert med tillatelse, og at jeg aldri publiserer fødselsbilder/film uten godkjenning. I confirm that the photos are published with permission and that I never publish footage from births without approval.